• default

Hariton Pushwagner har hatt en voldsom og nærmest uvirkelig suksess de siste tre årene. Fra å være nærmest uselgelig og leve som uteligger er han nå en av Norges mest omtalte og ikke minst omsvermete kunstnere. I fjor solgte han trykk for flere millioner kroner her til lands, samtidig som talløse gallerier og kunstmuser, både innenlands og utenlands, ønsker å vise hans arbeider. Maken til livsskjebne og eksplosjonskarriere skal man lete lenge etter.

Pushwagner, som egentlig heter Terje Brofos (1940), vokste opp på Berg i Oslo. Han gjorde seg bemerket med sine tegneferdigheter allerede på folkeskolen, og har siden da holdt det gående, hovedsakelig med tusjpenner og pensler. Han gikk på Statens håndverks- og kunstindustriskole og Kunstakademiet, men det var først da han begynte å samarbeide med forfatteren Axel Jensen i 1969 at han fant sin karakteristiske stil, som han siden har utviklet videre, ikke minst i London på 1970-tallet. Det var der hans viktigste hovedverk fant sin endelige form.

Pushwagner har hatt flere gjennombrudd. Det begynte i Bærum med utstillingen av billedserien En dag i familien Manns liv på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i 1980. Deretter er kanskje utstillingenContinuous på Kunstnernes Hus i 1997 den best kjente før eksplosjonen skjedde i 2008 med deltakelse på Berlinbiennalen bb5 der hans hovedverkSoft City ble vist for første (og siste!) gang offentlig i sin helhet, samtidig som bb5 hedret ham med en separatutstilling. Der ble deler av hansApokalypse, innbefattet det ufattelig detaljerte krigsscenariet Jobkill (som ble innkjøpt av Nasjonalmuseet i 2006) vist. Samme år kom billedromanenSoft City ut i bokform, et verk som ble kåret til årets vakreste bok. Etter det internasjonale gjennombruddet i Berlin ble han tildelt Høstutstillingens ærespris og har stilt ut i blant annet Frankrike, Australia, Nederland, Østerrike og Sverige. Og flere land står for tur.

Omdreiningspunktene i hans produksjon er hovedverkene Soft City,Apokalypse og En dag i familien Manns liv. I alle disse arbeidene utfolder han en karakteristisk sosialkritisk satire – en temmelig besk og nattsvart dystopi. Han skildrer en arbeidsmaurtilværelse der menneskene befinner seg i en angstridd, nærmest hypnotisert, tilstand. Det hele handler om det totale sammenbrudd og den totale utslettelse av livet på planeten – intet mindre. I Jobkill er dette maktens barbari tydeligst: Alle våpnene som de lydige automatmenneskene har produsert blir sluppet løs på verden og gjør ende på den. Pushwagners verk er kanskje en av de mest kraftfulle metaforene for den vestlige industrisivilisasjonens skyggesider. Sånn set omfatter den også miljøkrisen.

Men Pushwagner hadde ikke vært Pushwagner hvis han ikke hadde hatt en åpning for galgenhumor og fargeglad ironi. Den holdningen kommer til uttrykk i fiffens fest på dekket av krigsskipet i Jobkill, der ironien er grotesk. Vi kan også lese det ut av de fleste av trykkene han stiller ut i Bærum kunstforenings lokaler i Sandvika. Pushwagner har klart det mesterstykket å lage fargeglad kunst som uroer oss. Og det trenger vi.

”Uansett hva vi sier og gjør betyr det ingenting i forhold til at jorden suser gjennom verdensrommet,” sier Hariton Pushwagner i en av sine karakteristiske gåtefulle spissformulering. Hans perspektiv er det store, neste filosofiske. Han driver ikke med politikk er eller propaganda, han fanger seg selv og tidsånden i ett, og han gjør det ved å konsentrere seg om de tekniske utfordringene. Det er konstruksjon, komposisjon og fargespill som betyr noe i hans motivverden. Det er der inspirasjonen ligger hos det uutgrunnelige fenomenet Pushwagner, der angsten alltid vil være mer fremtredende enn gleden.

Petter Mejlænder

icon-userKunstner: Bittersøte Pushwagner

icon-calendarUtstillingen starter:

icon-calendarUtstillingen slutter:

Tidligere utstillinger