TIL JORDEN (med vennlig hilsen)

Av Rolf Jacobsen1

Fra nå har vi bodd hos deg så lenge, i lyst og i nød,
fra deg har vi fått hva vi hadde behov
unntatt dette ene likevekten og bestandigheten,
din uforstyrrelige ro.
Ja, du ser selv hvordan det er fatt med oss,
hvordan vi gjør livet om til død overalt vi ferdes.

Fabrikkene som arbeider dag og natt med utslettelsesvåpnene.
Luften som forpestes, havet og skogen som dør,
mens millioner av oss lever som dyr, i sult og nød.
Slumstrøkene i øst og vest vokser som en sykdom
og har alt lagt seg som en skorpe rundt de store byene
Du ser det selv og vi kan ikke stanse det
uten gjennom strømmer av mord, helveter av blod.

Du som leder isfjellene ut i mildere hav
og lar sommer veksle med høst, hver til sin tid,
og som lar våren springe frem
som grønne fontener efter sneen
– lån oss litt av din balanse, din ro,
som når natt går over i dag
og uværet drar bort over åsene
må du hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus
som snart vil styrte sammen..

Hør her, jorden, vi har noe å si deg
– ikke fordi vi misliker oss her, det er fint sted dette,
nok av vann og høyt og luftig under taket,
vi legger korn i jorden
og snart suser det gyllent over markene,
for nesten alt har vi fått fra deg,
olje og friske hav og varmt ull om vinteren
men vi har ingen ro lenger.
Noe har slått oss ut av kurs
og vi går rundt og er redd hver dag
for alt som kan komme.

Derfor spør vi deg nå;
hva gjør du med fjellsidene og med havet?
Hvordan greier du alltid være i balanse med deg selv,
alltid i likevekt. Du går i din bane i rommet
uten en feil, ikke en tommes avvik,
lydløs, ensom bak alle lysår i evigheten,
bare med sakte sus fra havet
og fra vinden gjennom skogene nå og da.
Du skifter sol og vind og våren kommer som bestemt.
Alle regnestykker går opp, dine mønstre og figurer er klare som glasskrystaller.
Derfor er vi kommet til deg og spør
hvordan får du det til.

Vi tror nok du vil savne oss. Det blir stille her.
Underlig og tyst når markene gror til
og alt hav er øde.
– Og hva skal du si om natten, til alle stjernene
når de kommer og trenger seg omkring deg
med kjølige professorøyne glimtende
bak sine strenge brilleglass?
– Nå hvordan gikk det med vår kuvøse,
vårt prøverørsbarn?
Gikk det galt med eksperimentet?

icon-userKunstner: Eva, Karl Erik og Jan Harr

icon-calendarUtstillingen starter:

icon-calendarUtstillingen slutter:

Tidligere utstillinger