Munch fotograferte selvportretter i to perioder i livet. De første selvportrettene tok han mellom 1902 og 1908. Den andre serien er trolig tatt mellom 1930 og 1933. I flere av hans tidlige selvportretter satt han gjerne i profil, passivt og gjerne halvt bortvendt, liksom uvitende om å bli betraktet.

1902-1909
I mange av selvportrettene manipulerte han opptaket og dobbelteksponerte med vilje. Han kan ha ’oppdaget’ mulighetene dobbelteksponering innebærer mens han fotograferte sin egen utstilling hos Blomqvist (Oslo) i 1902. Da måtte han bruke så lang eksponeringstid at folk som beveget seg ble halvt utvisket, mens de som satt stille var liksom mer fysisk tilstede.

Derfor må vi også forstå Munchs selvportrett, sittende i en kurvstol i Am Strom 53 (Warnemünde) hvor han bodde, som en vellykket dobbelteksponering. Og her sitter han i profil, halvt tilstede og halvt fraværende mens bakgrunnen skimtes gjennom hodet hans. I bildet virker han innadvendt og melankolsk. Vi må forstå bildet som et uttrykk for en personlig tilstand.

Edvard Munchs tema var følgelig ikke å avbilde det synlige, men å uttrykke abstrakte, mentale tilstander.Da han i oktober 1908 la seg inn på Dr. Jacobsons nerveklinikk i København, fortsatte han å lage slike halvt gjennomsiktige, nesten eteriske selvportretter. I ett bilde sitter han i en stol ved staffeliet mens kroppen er halvt gjennomskinnelig. Her møter vi blikket hans, undrende og spørrende. I et annet portrett (uten dato) sitter han igjen i profil i halvmørket, og vi aner stolsetet han sitter på – gjennom kroppen. I dette bildet virker han enda mer apatisk og deprimert, noe han åpenbart har strebet etter i flere av disse portrettene. Og han demonstrer til fulle at han behersker sin spesielle fotografiske teknikk. I et notat fra 1943 karakteriserer han disse bildene som ’skjebnefotografiene fra 1902-08’.

1930-1933
25 år senere laget han en ny serie selvportretter. I en alder av nesten 70 år retter han kameraet mot sitt eget hode. Og på samme tid begynte han å fotografere seg selv i forskjellige vinkler; med og uten briller; med og uten hatt. Han kan ha holdt kameraet i den ene hånden og fotografert seg selv, liksom utenfra, eller kanskje fått litt hjelp av noen. Slik fikk han tatt en serie meget sterke selvportretter, med en visuell, nesten monumental kraft. De er intime og distanserte på samme tid. Bildene ble tatt utenfor hans eget atelier og bolig på Ekely i Oslo . I disse bildene er han ikke opptatt av sin tunge skjebne, og bildenes serielle karakter og variasjoner leder tankene raskere til et selvstudium. I et intervju med den danske forfatteren Hans Tørslef (’Die Dame’, nov. 1930) sa han bl.a.: ’Jeg har for eksempel lært meget av fotografien. Jeg har en gammel umoderne kasse som jeg har tatt utallige bilder av mig selv med. Det gir ofte forbausende virkninger. Når jeg engang blir gammel og ikke har noe bedre å foreta mig enn at sysle med en selvbiografi, da skal også alle mine fotografiske selvportretter frem i dagens lys.’

Men han forlot allikevel ikke sin spesielle teknikk fra skjebnefotografiene på sine gamle dager. I et bilde fremstiller han seg selv som en vag hildring, knapt tilstede i arbeidsrommet på Ekely. I dag kan vi gjerne tolke det som et symbol på hans varige tilstedeværelse i sine egne arbeider.

Tekst: Robert Meyer

Klikk på et av bildene nedenfor for større versjon.

[nggallery id=80]

Bildene er gjengitt med tillatelse fra The Robert Meyer Collection

icon-userKunstner: EDVARD MUNCH – “FOTOGRAFISKE SELVPORTRETT OG SKJEBNEFOTOGRAFIER”

icon-calendarUtstillingen starter:

icon-calendarUtstillingen slutter:

Tidligere utstillinger