Om et portrett på en utstilling av Odd Nerdrum skrev Karl Erik Harr i 1970 som kritiker i Dagbladet at det ”får oss langsomt til å forstå at der er uendelige muligheter når man som ungt menneske vil gi seg i kast med dette tidløse: Å male det man ser.” Det er disse uendelige mulighetene som ligger i det å male det han ser Karl Erik Harr selv har utforsket som kunstner, og det langt mer konsekvent enn Odd Nerdrum.

Han maler fortsatt etter naturen, men regner seg ennå ikke som fullt utlært. Naturen er perfekt i seg selv, og kunstneren kan ikke nå lenger enn til å strebe mot det perfekte. Dessuten skaper jo dette maleriet en illusjon av å se naturen, og malerkunsten slik Karl Erik dyrker den er i første rekke illusjonsmakeri. Det betyr at maleriet ikke er naturen, men bare viser oss – når maleriet er godt utført – en måte å se på den.

Jeg foretar en bestemt liten øvelse hver gang jeg betrakter et maleri av Karl Erik. Først finner jeg den avstand å betrakte det på, som gjør at det ligner mest det jeg selv ville trodd jeg så hvis jeg var der og da han selv hadde stått da han fanget inn motivet. Det er gjerne et godt stykke unna. Så går jeg nærmere og nærmere, til slutt så nært at maleriet oppløser seg i de strøkene han har satt på lerretet. Da ser jeg ikke lenger motivet, bare malerens arbeid med det. Så trekker jeg meg langsomt tilbake, og stopper ved den betraktningsavstand der det maleriske og det motiviske har like stor virkning på det jeg ser. Det er et magisk øyeblikk, for det er der jeg tror jeg får et ørelite innblikk i hva Karl Erik har gjort rent malerisk eller malerteknisk for å omgjøre det han ser til et maleri i to flater, som om det var naturen vi så, og ikke bare et maleri. Når vi beundrer den malerisk fremstilte natur, kan vi beundre ikke bare naturen, men også den kunsten som har vist oss den.

Kanskje ligger naturkunstens hemmelighet i å fange lyset. Lyset i naturen er omskiftelig, ofte fra minutt til minutt. Det krever trening. Kanskje er det denne treningen i å fange det omskiftelige lyset at Karl Erik også er blitt en mester i å male bølger. Ikke bare slike bølger som pent og pyntelig legger seg til ro ved stranden i rad etter rad, sett fra et trygt sted der bølgene ikke kan nå kunstneren. Men bølger som raser, buldrer og fråder langt der ute, som ikke lar seg innordne i faste mønstre, men som er som livet selv kan være, omskiftelig og truende, noen ganger skremmende vakkert.

Så når jeg da frem til et slags poeng – at ved å male det han ser, forteller Karl Erik Harr oss også noe om livet, om det vi ikke ser, bare vet og erfarer.

Dag Solhjell
Kunstsosiolog dr. philos.

Foto: Annika Hagstrøm

icon-userKunstner: KARL ERIK HARR

icon-calendarUtstillingen starter:

icon-calendarUtstillingen slutter:

Tidligere utstillinger