• default

Svanhild Heggedal har alltid vært en ekspressiv maler, men i senere år har hun forandret både uttrykk og motivkrets.

Trafikken suser forbi utenfor høyhuset i Oslo sentrum der Svanhild Heggedal står og maler. Men ved synet av bildene med høyreiste kvinner i elegante kjoler føler jeg meg hensatt til en annen tid. Til Munchs eller fordums Skagenkunstnernes tid, kanskje, om det ikke var for den kraftige koloritten og innslaget av ville dyr som opptrer sammen med menneskeskikkelsene.
– Stilskiftet kom litt gradvis, sier Svanhild Heggedal og viser fram foto av nonfigurative strøk på lerret og konseptuelle gulvskulpturer fra tiden i kunstnergruppen ”Provins”.

Jeg liker jo Munch veldig godt, men nå er det Rubensk barokk og engelsk maleri med Gainsborough som inspirerer meg. Se, her har jeg en avdeling med ”babes”!
Hun viser fram frodige malerier med tvetydige titler som ”Marekatt” og ”Tisper” og smiler lurt mens hun innvier meg i de tenkte fortellingene som ligger bak.
– Jeg har blitt veldig interessert i dyr, de er jo så vakre med fine former og farger.
I dyreverdenen er forresten ikke tisper noe skjellsord. De er flinke og det er de som organiserer jakten, men de kan jo også tukte andre!
– Noen proklamerer maleriets død, men ikke du?
– Det sies stadig, det, men det males mye alle steder i verden. Utviklingen av maleriet interesserer meg.

Svanhild Heggedal var elev av Ludvig Eikaas, Knut Rose og Halvdan Ljøsne på Kunstakademiet i Oslo. At hun har god innsikt i kunsthistorien tilskriver hun ikke minst de solide forelesningene med Anne Grete Ljøsne.
I Bærum Kunstforening er det dermed en vel skolert kolorist som inntar veggene.

Grethe Hald – tekst
Linda Lyngstad – foto

icon-userKunstner: SVANHILD HEGGEDAL

icon-calendarUtstillingen starter:

icon-calendarUtstillingen slutter:

Tidligere utstillinger