MALERI
16.JANUAR – 8.FEBRUAR 2010
Mellom barken og byen
De fleste vil forbinde Simon Nicholas med bybilder, men på denne utstillingen fyller bjørkemotiver dent største lokalet.
Atelieret til Simon Nicholas ligger høyt oppe i den rivningstruede ”Borgen”. I kolossen med Aftenspostens lysende logo på taket har han store vinduer med orkesterplass til Bjørvika, Operaen og en voksende bebyggelse. Perfekt for en typisk urban kunstner, men så er det han bærer han inn maleriene av bjørkestammer, stående, men særlig liggende, og fra alle årstider.
– Jeg arbeidet i syv år med slike liksom-realistiske bilder, litt nordiske i koloritten. Så ble de mer abstrahert til jeg endte i den sorteste grafitten. Da var jeg ferdig, det gjelder å ikke repetere seg selv!
I 1994 førte et reisestipend Simon Nicholas til New York og en helt ny motivkrets, byen.
– Jeg ville finne en visuell kode for å skildre det urbane samt trekke frem det organiske aspektet ved store metropoler Det skal se ut som det er laget ut fra et foto, men poenget er at det ikke er det. Jeg har alltid en idé om vannrett og loddrett, deretter blir det et samarbeid mellom intensjon og prosess, forklarer Nicholas.
Mentalt var han likevel ikke helt ferdig med bjørketrærne, det er noen av disse bildene han viser i Bærum Kunstforening, med bymotiver i det minste rommet. Den hyppige bruken av kull og rå pigment skyldes en tur til Svalbard på 90-tallet.
– Jeg forholder meg alltid til det stedet jeg er, selv om det ikke nedfeller seg i bilder der og da.
Men selv bybildene fikk et grønnlig skjær da jeg en tid arbeidet i Munchs vinteratelier i den frodige hagen på Ekely.
Simon Nicholas har helt siden barndommen kjent et helt eget forhold til bark, både i Polen, USA og hjemme i London. Eilif Peterssens ”Sommernatt”, fra Dæhlivann er hans norske yndlingsbilde.
– Det å rive av en bit bark kan være en poetisk, nærmest sjamanistisk tilnærming til et tre, sier han og filosoferer videre, om Tchaikovskys 4. symfoni med den russiske folkevisen om bjørketreet:
– Er det ikke et symfonisk aspekt ved en bjørkeskog, en naturens egen orkestrering av stammene partitur?
Simon Nicholas bruker palettkniven før han påfører grafitt og tørre pigmenter som absorberes av den våte malingen. Når olje møter akryl preller en del av overflaten av i en organisk, villet prosess som ligner den løse barken på et tre.
– Tvetydighet opptar meg. Helt siden jeg kom til Norge i 1986 har jeg arbeidet med det å håndtere store landskap og jeg synes det er fascinerende å la tilskueren bestemme størrelsesforholdene. Man tenker på hvilke midler man skal bruke for at maleriet fortsatt skal gjelde i vår tid, men samtidig må en kunster gjøre arbeidet interessant for seg selv gjennom å være nysgjerrig nok!
Grethe Hald – tekst
Linda Lyngstad – foto